Et sted i verden i et hus, var et rom fylt med gleder. To jenter satt sammen. De var de aller beste venner. De delte så mye mer enn bare minner. De delte tanker. De delte interesser. De delte erfaringer. De delte store deler av livet. De var begge i den alderen hvor foreldrene er dumme, venner er alt, og datamaskinen kan man ikke klare seg uten. De var i den alderen der mange innser hvem som er verdt noe, hvem som betyr noe og at du er heldig som finner en venn du kan stole på. De hadde hverandre og gjorde alt sammen, fordi de hadde innsett at den andre kunne de ikke klare seg uten.
Alle vet at tiden går, men er man sammen er det altfor lett å glemme.
"Jeg har noe å fortelle deg" sa den ene. Hun sa det med en veldig mykhet i stemmen. Hun så ned, og en tåre trillet sakte ned de rødmende kinnene. All gleden rommet var fylt med stoppet brått opp. Alt ble tomt og stille. Venninnen kunne ikke annet enn å lytte. Selv om munnen hennes ikke bevegde seg, kunne øynene si ordrett: "hva er det for noe ?"
Det var akkurat som om venninnen fattet det, for en stund etter svarte hun: "vi .. vi skal flytte .."
Klokken ble som stillet en time frem , men likevel virket det som om den ble stillet 3 timer frem. Tiden ble plutselig så knapp.
Det var tungt å svelge en slik nyhet, og uansett hvor mye man vet man kommer til å savne personen, klarer man ikke se det for seg før tiden virkelig er over.
"Hvor skal du flytte ?"
Venninnen forklarte alt. De skulle flytte til et land langt borte. Hun visste hun ikke kom til å få det bra, fordi det var stefaren sin ide å flytte. Hun ville ikke ha noen muligheter for å holde kontakten med vennene sine. Moren hadde sagt ja til å dra , uten å tenke på datteren sin. Faren hennes brydde seg ikke om henne etter at foreldrene skiltes, så han lot dem bare dra. De skulle reise med fly i morgen kveld. Hun ville ikke. Hun ville ikke gråte, det var så ukomfertabelt. Hun ville bare forsvinne nå. Begge gråt, og i neste øyeblikk kom venninnen og ga den stakkars venninnen sin en klem.
Morgenen etter våknet begge og følte seg like tom. Så følelsesløs, men likevel så FULL av tristhet. Moren ga beskjed om at hun måtte pakke. Jenta gikk automatisk, som en robot. Stillheten var ille, og alt jenta måtte bære innvendig var tungt som bly. Det var som om det tettet alle luftveier, men hverken moren eller stefaren brydde seg. Hun talte minutter, sekunder. De gikk så fort. Hun ventet så inderlig på å møte venninnen for et siste farvel.
Klokken tikket fortere enn før. ikke bare var tiden knapp, men sekundene gikk som bare det. Nå var det en klokke som ikke gikk normalt, som ikke funket som den skulle.
Begge jentene gikk sakte mot hverandre. Midt på veien. Begge gråt, og hodene var bøyd dypt. Himmelen var grå og dyster. Det var ikke et eneste vindpust, og ingen å se i gata.
"Dette er vel farvel ? Jeg må bare få si at du har vært min aller beste venn siden .. Siden foralltid. Du har betydd mer enn alt for meg. Jeg skulle virkelig ønske at du skulle slippe alt dette, og så kunne jeg ta smerten for deg. Du fortjener å ha det bra." Begge ble stille, men ordene som var sagt, var ord som forblir. Begge strigråt. De ga hverandre en klem. "Jeg kommer aldri til å glemme deg."
Siste ord var sagt. Siste handling var gjort. De forlot hverandre med altfor mye usagt, og savnet var større enn noe annet. Det var ingenting i likhet med savnet av en katt som måtte avlives. Trøst var ikke behjelpelig, ikke på lenge.
Klokken tikket hurtigere nå enn du kan telle. Viserne streifet rundt i enorm fart. Men plutselig, klokken 23:02 stoppet den. Ikke noe tikk eller noe takk å høre.
3 timer hadde gått siden deres siste farvel. Begge var ved frysepunktet De var frosset, frosset til is. Fri for varme tanker, fri for følelser, det var bare et savn igjen. De var stumme og fri for noen slags livskraft og vilje, og en jente var nå fri for ALT liv. Flyet hadde kræsjet. Alle hadde omkommet. 23:02 var det ingen livstegn ombord.
Et sted i verden, i et hus, var et rom fylt av sorg og savn. Ei jente satt alene. Hun hadde mistet sin beste venninne, og savnet var for stort til å kunne takle.
Når du ser en klokke stoppe. Ikke tikker, ikke takker. Da vet du at den ikke lenger fungerer. Da vet du at den ikke går...
Novellen jeg skrev til norsk tentamen. Jeg fikk beskjed om at det var den beste teksten jeg hadde skrevet i løpet av tiden jeg har gått på ungdomsskolen, og jeg fikk karakteren 6 ! Gjett om jeg er fornøyd. Det var ikke meningen å skryte , believe me .. Tenkte enkelt og greit at jeg skulle bare vise den til dere , og kanskje få kommentarer tilbake (a) .
Jeg KOKER . Jeg sitter inne på dataen , i DET fine været ute . Jeg føler meg som en "ettellerannarartno." Men , jeg får bare ikke tid eller viljen til å nyte sommeren før ferien er startet , rett og slett .. I går var jeg ute da .. Men det var for å male sklien til Oda , lillesøsteren min. Jeg tok på meg de styggeste klærne jeg hadde , som jeg virkelig ikke var redd for å grise til. Jeg er så glad jeg ikke har bilder fra det , for jeg så ikke ut . AHAH .. I tillegg så skulle den males rød , så det så jo tilslutt ut som om jeg hadde mordet noen , eller blitt mordet selv.
Jepp , men nå skal jeg stikke å handle sammen med Emilie , Marthe og Elisabeth. Vi skal handle til cc-styre-weekend, så i kveld stikker noen av oss i cc-styret på hytta til Harry. Blir neppe å blogge før jeg kommer hjem igjen på søndag.
C' Ya
Fantastisk tekst... :O
SvarSlett<3
Takk <3
SvarSlett